Eit kåseri eg har skrive på skulen.
Jeans. I dag har eg på meg jeans. Eg har på meg jeans og skriv ein stil på laptoppen. Eg har på meg jeans og skriv ein stil på laptoppen som eg skal snart skal printe ut.
Det er så vanleg å bruke engelske ord og uttrykk i daglegtalen at eg faktisk har store problem med å skrive eit einaste avsnitt utan at det snik seg inn eit engelsk ord. Det har kome så langt at eg ikkje tenkjer over det eingong. Kvar dag brukar eg sikkert godt over 100 uoverlagte engelske ord. Betyr dette at eg er i ferd med å miste min nasjonale identitet?
Dei fleste nordmenn bur i Noreg, snakkar norsk og heiar ihuga på det norske landslaget i fotball. Men likevel er vi i ferd med å distansere oss frå det norske. Vi snakkar meir og meir engelsk, vi ser på engelske TV-program, vi høyrer på engelsk musikk og vi les engelske nettsider. Aldri før har Noreg vore så lite norsk som vi er i dag. Det har faktisk gått så langt at min eigen far, som er født og oppvakst på ein vestlandsk gard har byrja å sende meg tekstmeldingar (eller sms-ar, om det er meir forståeleg) på engelsk. Eg trudde eg skulle bikke av stolen når ”Are you coming home today?” dukka opp på skjermen. ”Nei”, svara eg. ”Ikkje før du sluttar med det vrøvlet der!”. Han svara meg aldri. Kva har skjedd med den ihuga nasjonalismen som ein gong budde i oss? Var det ikkje ein gong slik at vi ville slutte å skrive dansk og få vårt eige språk? Har vi gått lei av det norske språk, og vil prøve oss på noko nytt?
Det hadde jo vore litt greitt om alle hadde eitt felles språk. Då hadde det vore lettare å kommunisert kvarandre. Om alle snakka same språket hadde vi ikkje hatte det skeive tårnet i Pisa. Det hadde berre vore tårnet i Pisa. Ingen stor attraksjon der, nei! Om alle hadde hatt same språket, så kunne alle hatt same måleeiningar. Då hadde nok alt blitt mykje enklare. ”Var det tre inch med tau du skulle ha, sa du? Ehh, skal vi sjå. Tjue centimeter? Tjuefem? Høhø, det blir trettifem kro.. tre pund det, ver så god, hei hei…”
Det er klart det ikkje er lett å distansere seg frå alle dei nyskapande produkta som kjem og tek oss med storm med sine engelske namn. iPhone. Espresso. Skateboard. Eg har sjølv ein iPhone, men eg snakkar ikkje engelsk av den grunn. Eg kallar min iPhone for ein talartut, og ferdig med det. Vi kan jo finne på nye ord for alle slike engelske merkevarenamn.Skateboard kan bli rullebrett, screenshot kan bli skjermskot, espresso kan bli litan-kopp-med-kjempemykje-koffein.
Ein anna ting som eg tykkjer er ufyseleg med denne engelsken er ordet you. Det kan både bety du og dykk. Det er nesten umogleg å vite om ein person snakkar spesielt til deg, eller om han snakkar til heile forsamlinga. Forbaska engelskmenn. Men ikkje nok med det. Dei har mange ord som kan bety det same. Orange er både ein farge og ei frukt. Trip betyr både å falle/snuble i noko og å reise på tur. Nei, det er ikkje lett å skjøne seg på. Farmora mi har store problem med engelsk. Ho skjønar ikkje eit kløyva ord. Kva skulle skje med ho dersom alle plutseleg byrja å snakke engelsk? Ho har problem nok som det er med å lære seg forskjellen på thank you og please.
Om heile verda skulle byrje å snakke engelsk, hadde alle land mista sin identitet. Vi hadde ikkje hatt noko særpreg. For det er ikkje berre språket vi tek til oss, det er heile kulturen. Vi får ikkje berre computer, chair og good bye, vi får ogsåthanksgiving, 4th of July og ein heil bunsj med engelsk historie også. Det hadde ikkje lengre vore nokke Noreg. Det hadde vore England-Noreg. Vi hadde på ny mista den sjølvstenda vi for mange år sidan kjempa til oss. Framtida sine barn ville ha lurt på kva norsk var, og dei ville lært om at det var det språket vi snakka før engelsken kom. Vi må ta vare på det norske språket, kulturen og skikkane våre. Vi kan godt lære oss engelsk, men vi må berre passe på så han ikkje tek heilt over språket og den nasjonale identiteten vår.
Dongeribukse. I dag har eg på meg dongeribukse. Eg har på meg dongeribukse og skriv ein stil på den berbare datamaskina mi. Eg har på meg dongeribukse og skriv ein stil på den berbare datamaskina mi som eg no skal skrive ut.